75 år siden The Greatest ble født

I dag er det 75 år siden Muhammad Ali ble født. Dessverre fikk ikke legenden oppleve dette, men minnene om denne enestående bokseren leve evig. Han er trolig tidenes mest berømte idretts-navn. Jeg la ut en slags "tribute" etter hans død sist sommer, og fant ut at det passet bra å legge den ut på det som ville vært hans 75 årsdag.

For en tid tilbake, i en helt annen sammenheng, begynte jeg på en historie om Cassius Clay, langt bedre kjent som Mohammed Ali. Den gangen ble den aldri ferdig, men etter den triste nyheten om hans fant jeg ut at det var på tide å fullføre sånn noenlunde.  Historien er lang, så like godt å hoppe av nå om du ikke er interessert i boksing.

Cassius Marcellus Clay ble født 17. januar 1942 i Louisville, Kentucky, USA. Han vokste opp i et middelklassestrøk, faren var maler og livnærte familien, mens moren var hjemmeværende.
Da gutten var 12 år gammel ble sykkelen hans stjålet. Da han meldte fra om tyveriet til en hvit lokal politimann erklærte han at bare han fikk fatt i tyven skulle denne få juling. Politimannen var boksetreneren Joe Elsby Martin, og han mente at da var det en god ide om han lærte seg boksing først. I Louisville Columbia Gym ble Martin ungguttens første trener. Ali har senere sagt at det var den fargede Fred Stoner som lærte han å bli virkelig god. Stoner hadde klokketro på at for å bli en virkelig god bokser måtte man lære seg bevege seg like elegant som en danser, i tillegg til de vanlige og grunnleggende ferdighetene som selvsagt også var en nødvendighet. Det var lærdom Ali tok til seg, og som preget mye av hans eminente karriere.

På High School viste Ali, eller Cassius Clay som han fortsatt het, frem at han var et rått talent. Kildene bruker litt forskjellige tall men han skal ha vunnet 100 av 105 eller 108 kamper, og vant bla to prestisjetunge Golden Glove-titler.

Bare 18 år gammel reiste han til Roma, for å delta i sommer-OL. Han mer eller mindre lekte seg til et suverent OL-gull i lett tungvekt. I finalen møtte han Zbigniew Pietrzykowski, polakken hadde også imponert på veien mot finale. Men i finalen var det ingen tvil, Clay var klart best og vant klart 5-0 på poeng.

Stolt reiste unggutten hjem igjen, og bare med seg gullmedaljen hvor han enn gikk. Men glede og stolthet ble raskt erstattet med sjokk, sorg og raseri. Han visste selvsagt om raseskillet som fantes i USA på den tiden.  Kanskje var det i et øyeblikks håp, eller galskap. Han gikk i alle fall inn på en restaurant, la gullmedaljen på disken og bestilte en hamburger og en brus. Vi serverer fortsatt ikke niggere, var det kontante svaret.

Clay forsøkte å ta det med humør, og skal ha svart: Det går greit, jeg bruker ikke å spise dem uansett,
Det hjalp lite. Sjokkert og rasende måtte unggutten forlate restauranten. I raseri kastet han gullmedaljen i Ohio River. Under OL i Atlanta 1996, der han også fikk æren av å tenne OL-ilden, fikk han tildelt en ny gullmedalje.

Før jeg fortsetter, vil jeg si at jeg elsker boksing. I mine øyne er dette en av de mest fasinerende idrettene som finnes. Fullstendig klar over at svært mange er dundrende uenig med meg i det, mange har støttet forbudet mot proffboksing på norsk jord, og finner det meningsløst med en idrett man mener er voldelig og farlig. Respekterer det, men jeg er altså uenig. Ikke i at sporten er farlig altså, for det er den utvilsomt. Men man kan ikke forby alt man ikke liker. Nok om det.

Selv om jeg er en stor bokse-fan, er det slett ikke alt jeg liker. Og da spesielt mye av det som ligger i historien. Det er velkjent at rike plantasjeeiere på slutten av 1800-tallet moret seg med å plukke ut noen av de fargede slavene og la disse bokse, eller i praksis slåss mot hverandre. De regnes ofte som de første bokserne, men det er nok ikke korrekt. Mye tyder på at boksesporten er langt eldre enn det.
Uansett, det kan ikke benektes at boksesporten har vært beryktet for en bruk og kast-mentalitet, som langt oppover 1900-tallet først og fremst gikk utover fargede boksere. Først på 1900-tallet var det sport for de hvite, ingen regnet med at fargede boksere kunne ha noe å stille opp mot en hvit. Jeg går ikke noe mer inn på det her, bare nøyer meg med p si at Jack Johnson, en tungvekts-legende som gikk hele 96 kamper i en karriere som strakk seg over 36 år viste hvor feil de som mente det tok. 

Det var altså ingen enkel sti på vei mot ære og berømmelse Clay slo inn på da han etter OL-gullet bestemte seg for å satse som proffbokser. Han ville jakte på en idrettens høyst hengende titler, verdensmester i tungvektsboksing. En jakt mange har prøvd på, og de aller fleste har feilet.

Debuten kom allerede 29. oktober 1960, og gikk på hjemmebane i Louisville. Kampen gikk mot rutinerte Tunney Hunsaker, og etter seks runder ble debutanten tildelt en klar poengseier. Han rakk en kamp til før årsskiftet, og fikk da sin første KO-seier. 1961 ble et travelt år med hele 8 kamper. Unggutten vant dem alle. Den mest imponerende var nok en KO-seier i andre runde mot ringreven LaMar Clark, den siste i hans karriere for øvrig.

I et intervju med magasinet Sports Illustrated tidlig på 1960-tallet uttalte han: ?Hvis jeg var som de fleste andre tungvektsbokserne, ville du aldri lest denne historien. Forskjellen på dem og meg er at du knapt har hørt om dem. Det er ikke det at de ikke er gode boksere. Mange av dem bokser nesten like godt som meg. Men de kan ikke underholde slik jeg kan.?

I 1962 ble det seks kamper, den siste mot den aldrende legende Archie Moore. Clay vant alle på KO, men viste seg også sårbar da han måtte en tur i canvasen i den første runden mot Sonny Banks. Clay slo tilbake, hadde Banks i dørken i andre runde og i 4. runde var det slutt.

I 1963 ble det bare tre kamper, men nå mot virkelig gode motstandere og unggutten krøp oppover rankinglistene. I juni 63 tok han turen til England, der han på selveste Wembley møtte britenes store håp, Ken Norton. Det ble en svært tøff kamp, der Clay måtte i canvasen i 4. runde. I runden etter fikk Cooper et stygt kutt og kampen ble stoppet.

Så kom 1964. 25. februar, og VM-kamp mot selveste Sonny Liston.
Forventingene foran kampen som gikk i Miami var enorme. Clay hadde bidratt mye til det, med sin stadige drittslenging og krenkelser rettet mot Liston og hans leir, 
Liston var på denne tiden en særdeles fryktet bokser, han kom fra en fortid som torpedo for mafiaen og ble av mange regnet som uslåelig. Få levnet talentfulle Cassius Clay sjansen til å ta tittelen fra dette monsteret. Liston kom fra to 1. runde KO-seire mot Floyd Patterson og selv om det var forventet en tøffere kamp mot 22-åringen fra Louisville var det knapt noen som satset pengene på Clay.
Kampen ble jevn og tøff men Liston opplevde stadig vekk at motstanderen ikke var der når slaget kom frem. Den berømte ?fly som en sommerfugl, stikk som en bie?-taktikken fungerte som det skulle. Clay prikket de fleste trefferne, og var foran på poeng da Liston bestemte seg for og ikke komme ut til den 7. runden. En skulderskade ble oppgitt som grunn, og dermed var Clay verdensmester etter bare drøyt tre år som proff.

Dette ble også stedet der Muhammad Ali stod for et av tidenes mest kjente intervjuøyeblikk, da han kunngjorde for verden: - I am The Greatest!

Det ble også den siste kampen under navnet Cassius Clay. Bare to dager etter at han ble verdensmester kom nyheten om han hadde konvertert til islam, blitt medlem av ?Nation of Islam? og at han skulle skifte navn til Muhammad Ali. Det var en nyhet som sjokkerte store deler av USA.  «Cassius Clay var navnet til en slave, jeg vil ikke ha det», kommenterte Ali.

Det ble et voldsomt oppstyr. Verdensmesteren i tungvektsboksing var med en gruppe som kalte hvite mennesker for djevler og mente at forskjellige raser burde leve hver for seg.  Alis forsvar reflekterte den konservative politikken i Nation of Islam. - Jeg har ikke tenkt å bli drept fordi jeg tvinger meg på folk som ikke vil ha meg. Integrering er feil. Hvite folk vil ikke ha det, muslimer vil ikke ha det. Så hva er galt med å være muslim? sa Ali i et intervju. Det hører med til historien at Ali senere og med sterk ordbruk har fordømt terrorister som dreper i islams navn.

I mai 1965 var det klart for returkamp mot Liston, og det er en kamp som fortsatt blir diskutert heftig i boksemiljøene. For hvordan kunne monsteret Liston gå ned etter det som ikke så ut som en spesiell hard treffer allerede i første runde? Mange mener at Liston la seg, og i en bok som kom ut for en tid tilbake kom påstanden at mafiaen hadde kidnappet hans familie og truet med hva som ville skje om han ikke lot Ali vinne. Hva som virkelig skjedde får vi nok aldri vite. Liston døde allerede i 1970, bare 40 år gammel. Best husket fra kampen er kanskje bildet der Ali står over en liggende og slagen Liston. Kanskje det mest ikoniske boksebildet i historien. Kampen ble kåret til Fight of the Year - Ring Magazine.

Ali rakk å forsvare tittelen 8 ganger fra 1965 til 1967, før verden ble rystet av Vietnamkrigen.
Da Ali ble innrullert i militæret i 1966, gjorde han det med en gang klart at han ikke kom til å dra til krigen i Vietnam. ?Jeg har ingen krangel gående med Vietcong. Ingen fra Vietcong har noen gang kalt meg en nigger?, sa Ali. Uttalelsen falt ikke i god jord, for å si det pent. Det patriotiske USA gikk i strupen på verdensmesteren, og han ble fremstilt som det feigeste og mest kvalmende mennesket på jorden.

Life Magazine skrev «Vietnam the War is Worth Winning» på forsiden, sangen «Ballad of the Green Berets» klatret på hitlistene og folket sto bak krigen.  Ali var en av de første som turte å ta til motmæle og man kunne ikke bare skyve Muhammad Ali til side. Han var ingen hippie eller bohem. Han var Muhammad Ali. Han fikk en enorm støtte, og det var nok også mye av grunnen til at han sto grunnfast på sin mening til tross for trusler og angrep fra den amerikanske pressen. På en pressekonferanse samme år, var det ventet at han ville be om unnskyldning. I stedet gikk han opp på podiet og sa:

«Keep asking me, no matter how long, On the war in Vietnam, I sing this song, I aint got no quarrel with the Vietcong.»

I mai 1967 ble han fratatt bokselisensen og følgelig også mestertittelen. Han ble senere dømt til fem års fengsel, men sonet aldri på grunn av utallige anker. Det gikk likevel tre år før han igjen kunne bokse en kamp.

To kamper som begge ble vunnet i 1970, og Ali var klar for ny VM-kamp. Denne gangen var motstanderen Joe Frazier, i en kamp omtalt som Fight of the Century. Det viste seg å bli en vanskelig kamp for Ali. Han slet mot den energiske stilen til Smokin? Joe, og etter 15 knallharde runder stod Frazier igjen med en relativt klar og fortjent poengseier. Ali var ikke lenger ubeseiret.

I løpet av de neste to årene vant Ali 10 kamper på rad, bla mot Jimmy Ellis, Jerry Quarry, Floyd Patterson og Joe Bugner. Det nærmet seg en ny mulighet for VM-kamp og muligheten å ta tilbake tittelen han ble strippet for i 1967. Men først måtte Ken Norton ryddes av veien. Det skulle vise seg å bli en vanskelig oppgave. Norton hadde bare tapt en gang i løpet av 30 kamper, og var selv aktuell for en VM-kamp. Etter 12 tøffe runder, der Ali knakk kjeven underveis, var de tre dommerne uenig om hvem som vant. Men to av dem mente Norton var best, og Ali måtte notere sitt andre tap.

Et halvt år senere var det klart for returkamp, og etter 12 nye runder var dommerne igjen uenig i hvem fortjente seieren. Men denne gangen mente to av dem av at Ali var best. Jeg er stor fan av Ali, men sliter nå litt med å være enig i den avgjørelsen. Men jeg er nå ikke akkurat aktuell som dommer heller da.

Noen måneder senere var det klart for et nytt oppgjør mot Frazier, og Ali fikk sin revansje i en klar poengseier over 12 runder.

Dermed var det klart for ny VM-kamp, mot fryktede George Foreman. Foreman var ubeseiret over 40 kamper, og hadde knocket de fleste motstanderne. Ken Norton var knust i andre runde, og Frazier ble regelrett rundjult av hardtslående Big George.

Kampen gikk i Zaire, og ble markedsført som «The Rumble in the Jungle». Foreman var regnet som stor favoritt, til tross for at Ali hadde vunnet 12 av de siste 13 kampene virket han ikke like kvikk som før. Ali valgte da også en helt annen stil. Borte var « fly som en sommerfugl, stikk som en bie? Nå lå han mer og rullet i tauene, den berømte «rope-a-dope»-teknikken, og lot Foreman slå seg tom. I 8.runde var kreftene borte, Ali kom ut fra tauene og sendte Foreman i canvasen på imponerende vis. Dermed var han verdensmester for andre gang.  Kampen ble rangert som Ring Magazines Fight of the Year, og regnes fremdeles som en av de beste taktiske boksekampene noensinne.

Tittelen ble forsvart tre ganger, før det var klart for et nytt oppgjør mot Joe Frazier. De to var på ingen åte godvenner mens de var aktive, men liten tvil om at begge hadde stor nytte av hatet dem i mellom. Det førte til betydelig interesse for kampene, og i bokseverden betyr det penger.
Mange mente Ali gikk for langt da han kalte Frazier for en Onkel Tom og en gorilla. Han har senere beklaget dette og sa så sent som i 2001 sa Ali at det ble gjort for å skape blest rundt kampen.

Møtet mellom de to legendene vil aldri bli glemt. I kokende varme klokken ti om morgenen i Manila, utkjempet de fjorten runder, så brutale at brorparten av de som så på, ville ha kampen stoppet.

Ali startet kampen godt og vant åpningsrundene. Men så kom Frazier mer og mer med. Han landet slag etter slag mot nyrene og hoftene til Ali, noe som tydelig hemmet bevegelsene hans kraftig. Men  etter rundt elleve runder skjedde imidlertid noe som forandret kampen. Frazier hadde allerede nedsatt syn på det venstre øyet og når det høyre nå var i ferd med å lukke seg, gikk han de siste rundene nær sagt blind. Den 14, runden ble et utrolig skue, og en av de mest legendariske rundene gjennom boksehistorien.  Frazier kan knapt ha vist hvor han var og kom ut svingende på rent instinkt.  Ali fikk inn noen kombinasjoner , Frazier vaklet, men mesterviljen holdt ham på beina. Det må ha vært Alis hjerte som holdt ham gående gjennom runde 14. Begge var totalt utslitt. Ali falt tungt ned på stolen i hjørnet sitt og skal ha sagt «skjær av meg hanskene». I motsatt hjørne hadde de imidlertid sett nok. Eddie Futch stoppet kampen, og Ali hadde vunnet kampen som ble omtalt som «A thrilla in Manilla» Kampen ble kåret til Fight of the Year - Ring Magazine.

Det burde ha vært Alis siste kamp. Ali kunne ikke lenger gå rett, han snøvlet, urinerte blod og ble rådet til aldri å bokse igjen. Men presset fra promotørene, Nation of Islam, og ikke minst bokseentusiaster verden over ble imidlertid for stort.

Bare fire måneder senere var han tilbake i ringen, og i løpet av 1976/77 forsvarte han tittelen seks ganger. Det siste forsvaret var mot Earnie Shavers. Han regnes som en av tidenes mest hardtslående tungsvektsboksere, noe som ikke sier så rent lite. Slagkraften var så voldsom at boksere som Foreman og Frazier skal ha nektet å møte mannen.  I andre runde traff Shavers med en så voldsom høyre at de må ha kjent det minst opp på benkerad 16. Ali var tydelig rystet, men lot som at han tok det uten problem. Og kampen gikk da også over 15 runder og det endte med poengseier til Ali.

Så kom 1978, og nytt tittelforsvar. Denne gangen mot Leon Spinks. Dommerne var faktisk uenig, men to av dem hadde Spinks som vinner og dermed hadde Ali mistet tittelen. Igjen, jeg er stor fan av Ali men jeg forstår lite av hvordan noen kunne gi han seieren i denne kampen.

Ali nektet å gi seg, og noen måneder senere var det klart for returmøte. Spinks virket overraskende umotivert, og tapte klart på poeng. Dermed var Ali igjen mester. For tredje gang sikret han seg beltet som viste at han var verdensmester i tungvekt. Ingen andre har klart det.

Dette var 15. september 1978, og de fleste regnet nå med at karrieren var over, Det drøyde, men 6. september 1979 annonserte Ali at han ville legge opp. Tittelen ble ledig.

Men dessverre, det var ikke over. For allerede ett år senere var Ali i økonomiske problemer, og bestemte seg for comeback. Han fikk tittelkamp mot Larry Holmes, og fikk med det muligheten til å sikre seg tungvektstittelen for fjerde gang.  

Kampen, som gikk 2. oktober 1980 ble et trist skue. Ali hang overhodet ikke med, Holmes holdt seg på avstand og prikket inn slag etter slag. Jeg er overbevist om at «The Easton Assassin» kunne knocket Ali om han hadde villet. Men respekten for legenden var for stor. Heldigvis, etter ti runder hadde Alis legendariske trener Angelo Dundee sett nok og stoppet kampen. Holmes jublet knapt nok etter seieren, og tydde til tårene i et senere intervju. Så stor var respekten for legenden Ali og det han hadde betydd som bokser og menneske.

Heller ikke nå var det helt stopp for Ali. Et drøyt år senere fikk han sjansen mot senere verdensmester Trevor Berbick. Ali var riktig nok overraskende godt med i denne kampen, men det endte likevel med et klart poengtap etter ti runder.

Det ble slutten på Alis karriere. 61 kamper, 56 seire ( 37 på KO), fem tap. Hele 548 runder. Han ble verdensmester tre ganger, og forsvarte tittelen hele 19 ganger.

Det ble en gang regnet ut at han hadde tatt imot 29000 slag mot holdet i løpet av karrieren. Det er aldri slått bevist at det er årsaken til at han utviklet Parkinsons sykdom.

Det er ingen tvil om at Ali var forble en veldig stolt mann til sitt siste åndedrag, og han klaget aldri over den uhelbredelige sykdommen som totalt endret livet hans. Han satt gjerne i favorittstolen sin hjemme i Phoenix. Det sies at han noen ganger så på opptak fra noen av de gamle kampene. Armene beveget seg og tårene trillet når han gjennom dem ble minnet på hvilken stor fighter han en gang var; Muhammad Ali - den største

Stemmen som så mange ganger ropte :  «jeg er den største» har stilnet.

Nå er han i boksingens evige Hall of Fame. Bokseverden, idrettsverden, og jeg vil hele verden kan bare takke for at vi fikk oppleve denne fantastiske mannen. Minnene vil leve evig. ?

Gongongen har slått for siste gang. Hvil i fred, og takk for alt.

The Greatest.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Jan Roar Hatlem

Jan Roar Hatlem

46, Flora

Mann som venter på midtlivskrisen. Interessert i mangt og mye, meninger om mangt og mye, og sikkert langt ute på viddene i mange tilfeller. Fotball- og bokseentusiast, mine lag er Liverpool, Florø Fotball, Barcelona og Viking.

Kategorier

Arkiv

hits